Vanligvis blir man sjelden vitne til slike uforutsigbare begivenheter, men det er nå ikke det merkeligste.
Det som virkelig er egnet til å vekke forbauselse, er at det plutselig, uten forvarsel syntes å manifestere seg noen ørsmå bevegelser innenfor et relativt begrenset område av synsfeltet. Tingene tar til å forflytte seg langsomt, nesten umerkelig og med stor presisjon over et tidsrom som praktisk talt ikke er registrerbart fra min posisjon, selv om svake skygger og tynne striper i horisontalplanet viser at så er tilfellet. De enkelte elementer inntar nye plasser og utfyller kompliserte, geometriske systemer. Hvis jeg dreier hodet ørlite grann og krysser øynene, kan det se ut som omgivelsene er omgitt av uregjerlige skjelvinger. Det kan ikke beskrives på annen måte. Fra nå av vil det bli umulig å stanse denne selsomme utviklingen, og jeg føler uvilje mot å påta meg en rolle utover det å være nøytral observatør. I hvert fall så lenge det ikke lar seg gjøre å gripe inn med midler som er sterke nok, og som har potensial til å derivere, eller i det minste dempe den virkningsfulle effekten. Det blir rett og slett umulig å forfølge en prolongert progresjon under slike stadig vekslende lys- og temperaturforhold og de nyanserike fargetskiftninger som oppstår etter hvert som årstidene skrider frem, den ene etter den andre i tett rekkefølge. Uavhengig av i hvilken grad man er predisponert for slike saksforhold, lar det seg lett spore en slags manifesterbar sammenheng i hendelsesforløpet.
Hva man ser, er ikke alltid det man tror. Det kan være noe helt annet.
Jeg er etter hvert blitt meget oppmerksom på forholdene som gradvis endres, og bevisstheten synes å justere seg deretter uten at det blir nødvendig å konsentrere seg om den delen. En bekreftende automatikk inntrer på et visst tidspunkt. Det er en stimulerende oppdagelse som gir visshet om å være på rett vei i antakelsene. Det kan også skyldes ren intuisjon, hva vet jeg?
En annen ting som naturligvis opptar meg, er den markante avstand som allerede er etablert mellom objekt og subjekt i innledningsfasen. Tilsynelatende er det startet en irreversibel prosess i og med at forholdet mellom de tre aktuelle plan gir inntrykk av å ekspandere parallelt.
Det skal snart vise seg at den akademisk tilegnede persepsjonslogikk knuses til splinter og stykker. Men begivenhetenes gang skal ikke foregripes, de må få utvikle seg uhemmet og på en organisk måte, selv om man må følge nøye med og hele tiden la alle tenkelige muligheter være åpne.
La det foreløpig bare antydes at noe slikt kunne komme til å skje på det rette tidspunkt, uavhengig av loven om gjensidig utveksling.
Foruroligende er det allikevel å bli vitne til at elementene så villig lar seg integrere i en kollektiv, aktualisert interaksjon.
Forholdsmessig massebestemmende og muligens engenvektsproposjonalt kan det antas at dynamikken er predestinert relativt til den disponible distanse. Det er ikke alt som passerer uten å etterlate visse fornemmelser av å stå overfor massens akkumulerte indifferens og en viss blamert forskyvningsvegring som kanskje skyldes en overoppheting av kretsløpfrekvensen.
Det blir opp til de posthume instanser å avgjøre i hvilken grad det skal tas hensyn til utfallet. Jeg kan ikke annet enn å la meg henrive av virkningenes seier over årsaken, overflatens og den rene objektforms seier over øyeblikkets skjørhet.
Hendelsene får derfor fritt implodere i sin tidsforskyvende eksistens så lenge det overhodet er forsvarlig. Det er en urokkelig beslutning som jeg ikke under noen omstendighet kan fraskrive meg ansvar for. Det nytter ikke alltid å legge seg flat og si at man ikke kjenner seg igjen i visse karikerte beskrivelser. Slike spilleregler, som innenfor de merkantile miljøer synes å være fullt ut akseptert som uttrykk for en gjennomgripende kultur, har innenfor denne grenseoverskridende tematikk, overhodet ingen relevans. Man tar det til etterretning, eller ikke.
Jeg forstår at med en viss vilje til å omdisponere relasjonene mellom elementene, fra en fiksert fokusering etter sentralperspektiviske prinsipper til en variabel og mer tolerant metode, vil det åpnes for en simultanfasettert betraktningshorisont.
Når jeg innser denne muligheten, er det som et slør blir trukket vekk. Deretter gjennomleves første sekvens av en rekke implisitte faser som skal vise seg å være avgjørende for hele det resterende forløp. Det er flere forhold som nå må klargjøres før eksperimentet kan fortsette.
Først og fremst er det påtvingende nødvendig å definere det området hvor hendelsene finner sted. Jeg kan si det slik, at arealet eksisterer virtuelt på flere plan, om enn ikke i hver sin illuminerte utstrekning. Det er neppe å mystifisere om jeg sier at første etappe består i å fremkalle en imaginær og illimitert sone som ikke uten videre kan formateres innenfor våre relative begrepers dimensjoner, men eventuelt må betraktes som en fluktuell konkretisering uten fattbar substans.
Under visse omskiftelige omstendigheter vil man kunne oppleve sonen som klart taktil. En ubestemmelig materie som ikke er manuabel, men allikevel sansbar som fysisk masse.
Ved riktig fokusering er det også mulig å observere en viss bevegelse i den vektløse massen, oscillasjoner som forøvrig ikke er forårsaket av termiske svingninger, eller andre endringer i de atmosfæriske forhold. Gjennom lengre observasjon med nøyaktig kryssende duplofokusering, noe som forsterker dimensjonaliteten, kan det noteres korte intervaller som opptrer regelmessig og som pulserer, ikke bare omkring objektene, men også river dem med i en tilsvarende rytme. Jeg tenker at dette fenomen er et resultat av mine egne pulsslag som forsterkes og påvirker retina.
Etter en stund blir jeg i stand til å utvide avstanden mellom hvert slag, og i det frigjorte tidsrommet får jeg anledning til å gjøre de nødvendige målinger og kan konstatere, med en viss triumf, at mine forutanelser er korrekte. Det viser seg at svingningene forplantes, i og gjennom materien, så vel som i den omsluttende atmosfære, helt uten skille. En slik oppdagelse gjør meg varm og ivrig. Nå er tydeligvis en barriere gjennombrutt. Nå ser jeg uante muligheter ligge mellom objekt og subjekt. I denne fasen kan jeg ikke ane hvor disse eksperimenter vil føre hen, skjønt mine tidligere erfaringer med optiske fenomener ble ført såpass langt at jeg kunne gjenta hendelsene, gang på gang med samme resultat. Det kunne eksempelvis være en gjennomsiktig kube som dreiet mot en hvit bakgrunn, og som hvert øye oppfattet som dreiende i hver sin retning, simultant. Dette representerte et typisk gjennombrudd på den tid.
Når man har erfart noe grunnleggende, så vet man det!
Jeg er nå sikker på at en ny sone er fast etablert, uten de banale skillelinjer som vanligvis karakteriserer alle fluktuelle forbindelser på primærplanet.
Forutsetningen for at erfaringen skal kunne videreutvikles, er at friksjonen gradvis opphører. Det oppstår til sist en situasjon hvor det må tas en definitiv avgjørelse.
Skal jeg fortsette, eller skal eksperimentet avsluttes uten å være fullbyrdet?
Jeg vet godt at hva som nå blir avdekket, uansett kun representerer de isolerte mellomstadier i en uendelig rekke av formelle oppdagelser innenfor temaet.
Det er ingen grunn til at jeg, i denne fasen skal binde meg til å utforske de første sektorer videre. Jeg anser det for rimelig at min oppgave blir å eksaminere terrenget i sin helhet. Siden kan jeg ta for meg de enkelte, og gå så dypt som mulig inn i hver av dem. Den særegne oscillasjon som jeg først har observert og bekreftet, viser seg å ikke bare være begrenset til det feltet som er innenfor visjonsorganets hovedsektor. Jeg bestemmer derfor straks å benytte en multifasettert metode, hvor det visuelle feltet riktignok er delt opp i et utall sektorer som hver for seg kan fokuseres i forskjellig dybde, men som allikevel til sammen vil utgjøre en fullstendig representasjon.
Det er ingen grunn til å ta generell misvisning og vanlige perspektivforskyvninger i betraktning som virkelighetsfordreiende elementer i dette tilfellet hvor forskningen er på et så elementært stadium.
Når jeg nå fokuserer ut av den første sektor, og lar det visuelle feltet snevres inn mot den mest potente attraksjon, får jeg enda en stor overraskelse. Jeg hadde registrert og konservert den tidligere nevnte oscillasjon, og beholdt den som underliggende faktor i alle de senere observasjoner, hvoretter jeg gikk inn og konsentrerte en sektorfasett mot den mest aktive, pigmentpregnante lokalitet. De miniskyle, kinetiske transformasjoner hadde pågått under hele forløpet, parallelt med det ekspanderende tidsspenn, men på ingen måte rektolineært. Alle baner føyde seg etter den ikke lovstridige regel om massenes tiltrekningskraft, selv om avviket i bevegelsene knapt var registrerbart!
De svingninger som fremdeles er aktive i retrospektiv forstand, kan sanses som retardert manifestasjon. Man kan benevne det en “tids-loop”, uten derved å ville definere ad hoc. Det bemerkelsesverdige er imidlertid at transmittalsynapsens “mentale” temperatur og konsistens, synes å ha undergått en forandring i form av en tiltagende molekylær tetthet. Det oppstår en laminær kompresjon mellom to ladete horisontalplan i den seksjon som er innbefattet i den tilsvarende prismale sektor. Det er i første rekke her jeg blir grepet av en prenatal undring*.
I fortetningens kubiskreduserte aksjonsareal ser jeg tiltagende tendenser til akselererende dynamikk. Enda justert innfokusering avslører til og med svingninger i baner omkring punkter, som selv beveger seg i varierende hastigheter i alle retninger. (Den enkleste sammenlikning vil være de uforutsigbare strømninger som oppstår i en kolbe vann under alternerende oppvarming og avkjøling.)
Jeg kan gå enda lenger ved å gjøre fokuseringen pentagonal.
Det vil si at jeg tilnærmer meg fra fem sider simultant og oppnår således en kvasiholografisk gjengivelse som blir spaltet i et utall spektralfasetter. Dette muliggjør observasjoner av de enkelte fotoner som derved synes å innordne seg det førnevnte, retarderte tidsperspektiv.
*(Hva er så en Prenatal undring? Se nederst.)
På dette stadium må jeg tilstå at min bevissthet ikke lenger er bundet til sin metafysiske egenmasse, og tilsvarende befinner den seg også i en tidløs tilstand. Jeg er fullstendig klar over at de partikler som alltid har gjennomstrømmet molekylansamlingene nå har nådd frem til de fluktuerende impulsutvekslingers kjernefelter. Ved en velmotivert anstrengelse kan jeg føre vekselvirkningene mot et erkjennelseslag hvor det egomentale felt oppløses i myriader av fragmenter, som hver for seg avspeiler hverandre i en strøm hvor sammenhengen forblir ubrutt. Jeg innser at det er på tide å introdusere stabilitet som variabel faktor. Fokus blir derfor dirigert i to konoide retninger og det blir maktpåliggende å koordinere en dualsynkron interaksjon mellom de to oscillerende felter som tidligere var blitt observert og registrert som synonyme.
Det er ingen kontroversiell motsetning i forholdet, selv om det kan noteres en viss tendens til lateralt avvik, eller degenerering, særlig innenfor det området hvor man kunne forvente en tiltagende grad av spontan krystallisering fra en meningsladet, formell orden, mot en entropisk tilstand som imidlertid aldri kan rekke frem til en anerkjent totalitet. Man kan høyst betrakte denne streben som en slags materielengsel, eller også som en sporadisk partikkeldrift mot en yndet, samspillende molekylær koeksistens. I denne fasen gjelder det å holde klart for seg, og atskille de vagt kongruerende vekselvirkningene som kan forekomme mellom de fluktuerende elementer i en kritisk situasjon. Man må for all del ikke forhindre at elektroner utveksler fotoner for deretter å gå fra hverandre, selv om det uventet skulle skje i regressiv tid.
Etter denne insiterende og aksjonsrike del av prosjektets realisasjon, kan det konstateres at de to felter med tilhørende variabler, uten overgang vil finne frem til en synkron kontinuitet. Dette skulle med høy grad av sannsynlighet vise at bevisstheten ikke opererer i konvergerende samsvar med den relative tid, hverken som begrep, eller som doktrine. Den sansningen som føres videre etter å ha blitt sensurert av det a priori-bestemte erfaringslaget, er beviselig forsinket i forhold til stimulanshendelsen. Persepsjonen er hemmet av tidligere retorisk innflytelse. Det neste felt som må undersøkes nøye, skal senere vise seg å handle om elementenes innbyrdes forhold, både hva gjelder sublimert egenmaterie og individuell ekspansjonsdrift.
En sammenlikning vil være nødvendig. Hvert element, tatt for seg, inntar en posisjon og besetter tilsynelatende et definert område i en makrotilstand som er engyldig akseptabel og målbar, påviselig selv uten kalibrerte instrumenter. Ved inntrengen i den nanovirkelighet som åpenbares under manipulert prokreasjon i formalsyklusen, vil det fremkomme maniable nyanser som viser seg å være forårsaket av en prematur interaksjon, meget lik den som tidligere er beskrevet. Den pregnante forskjellen blir imidlertid iøynefallende i det øyeblikk rotasjonen opphører. Hele systemet er basert på det at en bestemt formel for lysbrytning gjennom transparent materie, spontant kollapser og ikke kan reetableres med mindre man starter fra primærstadiet. Enhver tilstrebet transformasjon av den unitære linje i et slikt ekspansjonsforhold, kan etterprøves ved en mangfoldiggjøring av den såkalte “bluezone”. Den samme effekt vil forekomme hver gang det tillates at enkeltfotoner interfererer med materien, hvis forholdene ligger slik til rette at tidsforskyvning ikke forhindres.
Den videre prosedyre krever en spesiell form for investigasjon, i og med at det er de fremtidige retningsbestemmelsene som vil avgjøre utfallet. Markørene blir utsatt for stor påkjenning, og det er opp til den reseptive delen av det intervenerende system å opprettholde et minimum av stabilitet under de pågående registreringer. Det står og faller med nøyaktigheten i persepsjonen og tolkningen av de innkommende impulser. Relasjonen som etableres mellom fokalpunkt og fotonenes refleksvinkel er avgjørende. Det må også legges vekt på hver enkelt dels posisjon og opprettholdelsen av denne under målingene. Forbeholdene er således mange og varierte. Andre relevante premisser er evidente og skal ikke nevnes her. Distanserevurderingene som nå følger, er totalt avhengig av volum og hastighet i den apparatur som benyttes. Her fins det gode alternativer som hver for seg gir likeverdige utslag. I det øyeblikk målingene starter, er det ingen mulighet for avbrekk.
Prosessen vil fortløpende produsere resultatrekker som sirkulerer innenfor systemet, fra den ene reflektoren til den andre i baner med nøyaktig samme omløpshastighet. Oppmerksomheten skjerpes idet de første tegn til spontane mønsterdannelser forekommer. Kryssfokusering i pentagonalformasjon er virkelighetsforsterkende og de fotoner som kommer inn i de tre fremste sektorene, vil reflekteres i flerfoldige dimensjoner og i like mange tidsspalter. Det visuelle mangfold vil åpenbares som ledd i en fraktal kjede som pulserer i alle retninger, fremover og bakover i dimensjoner og tid. Observasjonene vil avdekke lag på lag av projeksjoner i alle retninger. Det er vesentlig at man ikke henger seg opp i den multifasetterte koloritt i disse ultramentale visjoner. Bevisstheten må holde seg til den initiale intensjon og progressere uforbeholdent. Hva som observeres blir registrert i mange lag og vil bli konservert i komprimert form i krystallmønstrene som dannes etter hvert som informasjonen tilføres. Da har detaljene passert alle kontrollorganer og sensorsluser uten friksjon, slik at registreringen kan betraktes som total.
Ved å gå inn i de nyopprettede strukturer, hvor polariseringen er mindre sektorfokusert, kan det bli aktuelt å fremskynde neste fase. Den er delt inn i femtisyv seksjoner, eller strata, hvor partiklene får fusjonere symmetrisk med den nøytraliserte leptonfraksjon i de fjorten øverste lag. Materien som dannes på dette stadium, er ikke identisk med busonfragmentet i sin spinnfunksjon. Snarere tvert imot! Det er her den progresserende deformasjon av hyperstrukturen setter inn og foregriper perpendikulærvinklingen som er uavhengig av den formaterte ytelse. Det nærmeste man nå kan komme en derivert løsning, er ved repetitive gjennomslag i forkant av termostasen som inntreffer ved en forsterket amplifikasjon av frekvensrytmen. Dette er ikke noe som skjer av seg selv.
Alt avhenger nå av posisjonsutvelgelsen i forhold til elementenes innbyrdes vinkling og belysning. Det skal tas med i beregningene at elementene reflekterer adaptert pigment fra atmosfæren, der hvor denne er utsatt for varierende stråling. Det skal også registreres i den pågående progresjon, hvorvidt de områder som påvirkes av stråling i det utvidete forløp, vil implodere etter forutsetningene, eller om man vil observere en viss grad av stimulert elevasjon. De stoffer som blir implantert i materien, risikerer å gi en negativ reaksjon. Det er i så fall vesentlig at denne tendensen blir styrt inn i en akseptabel bane. Overgangen til en revurdert eksistens vil foregå på en måte som kan aksepteres av alle de involverte instanser. Det være seg i forhold til de proporsjonale perspektiver, så vel som de bilaterale. I fortsettelsen vil kun det erfarte refereres, de rent empiriske premissene vil ikke overskrides på noe punkt.
Den absolutte objektivitet kan garanteres til minste detalj, selv om det i det foregående kan innvendes at den mentale påvirkning har gjort seg gjeldende, i både registrering og resultat. Det kan derfor tas for gitt at avstanden mellom objekt og subjekt er annulert og at de respektivt har opphørt å eksistere slik at det persiperte og den persiperende del utgjør et samlet hele. Allikevel kan man ikke si at det blir som å spille sjakk med seg selv, fordi selvet og spillet allerede er aneantert gjennom den nivravske metode. Metoden går i korthet ut på å omdirigere premissene fra det rektolineære til det pluralistisk, megastrukturerte projeksjonssystem, via en transmuterende funksjon hvor den persiperte kinetikk opprettholdes som peremptorisk resultat med korrelert gyldighet.
1) Den forvandling som finner sted innenfor dette system, vil ikke kunne føres bakover i tid.
2) Alle observasjoner vil foregå i en progresjon parallelt med materiens transformasjon.
3) Eksperimentet er underlagt en ugjenkallelig metamorfose, hvor resultatet er uforutsigbart.
4) Erfaringsmessig blir det unnlatt å gi noen garantier for varigheten av strukturopprettholdelsen.
5) Konservering er ikke inkludert i premissene.
6) Konseptet innebærer en utvikling som uvilkårlig vil lede frem til absolutt entropi, hvoretter det presumptivt vil inntreffe en repetisjon av syklusen i sin totalitet.
7) Forestillingen om en permanent og komplett oppløsning av alle mønstre og strukturer, blir ansett som en ostentativ idealisering.
* Prenatal undring
av lat. pre natal, før fødsel-
p. u. forekommer som en mental rørelse in utero. Det gjeldende individ in spe er i sin tilstand under påvirkning utelukkende av stimuli som ikke har passert genitorisk sensur og er derfor mottaker av puristiske impulser gjennom opphavets puls, pust, vanlige kroppsfunksjoner og fonone fragmenter som måtte trenge gjennom de gitte sperringer. Preindividet vil sannsynligvis undre seg over alt som manifesterer seg, og adaptere fenomenene som deler av seg selv, uten å kunne gjøre rede for hva som skjer. Derav begrepet prenatal undring.
Det som virkelig er egnet til å vekke forbauselse, er at det plutselig, uten forvarsel syntes å manifestere seg noen ørsmå bevegelser innenfor et relativt begrenset område av synsfeltet. Tingene tar til å forflytte seg langsomt, nesten umerkelig og med stor presisjon over et tidsrom som praktisk talt ikke er registrerbart fra min posisjon, selv om svake skygger og tynne striper i horisontalplanet viser at så er tilfellet. De enkelte elementer inntar nye plasser og utfyller kompliserte, geometriske systemer. Hvis jeg dreier hodet ørlite grann og krysser øynene, kan det se ut som omgivelsene er omgitt av uregjerlige skjelvinger. Det kan ikke beskrives på annen måte. Fra nå av vil det bli umulig å stanse denne selsomme utviklingen, og jeg føler uvilje mot å påta meg en rolle utover det å være nøytral observatør. I hvert fall så lenge det ikke lar seg gjøre å gripe inn med midler som er sterke nok, og som har potensial til å derivere, eller i det minste dempe den virkningsfulle effekten. Det blir rett og slett umulig å forfølge en prolongert progresjon under slike stadig vekslende lys- og temperaturforhold og de nyanserike fargetskiftninger som oppstår etter hvert som årstidene skrider frem, den ene etter den andre i tett rekkefølge. Uavhengig av i hvilken grad man er predisponert for slike saksforhold, lar det seg lett spore en slags manifesterbar sammenheng i hendelsesforløpet.
Hva man ser, er ikke alltid det man tror. Det kan være noe helt annet.
Jeg er etter hvert blitt meget oppmerksom på forholdene som gradvis endres, og bevisstheten synes å justere seg deretter uten at det blir nødvendig å konsentrere seg om den delen. En bekreftende automatikk inntrer på et visst tidspunkt. Det er en stimulerende oppdagelse som gir visshet om å være på rett vei i antakelsene. Det kan også skyldes ren intuisjon, hva vet jeg?
En annen ting som naturligvis opptar meg, er den markante avstand som allerede er etablert mellom objekt og subjekt i innledningsfasen. Tilsynelatende er det startet en irreversibel prosess i og med at forholdet mellom de tre aktuelle plan gir inntrykk av å ekspandere parallelt.
Det skal snart vise seg at den akademisk tilegnede persepsjonslogikk knuses til splinter og stykker. Men begivenhetenes gang skal ikke foregripes, de må få utvikle seg uhemmet og på en organisk måte, selv om man må følge nøye med og hele tiden la alle tenkelige muligheter være åpne.
La det foreløpig bare antydes at noe slikt kunne komme til å skje på det rette tidspunkt, uavhengig av loven om gjensidig utveksling.
Foruroligende er det allikevel å bli vitne til at elementene så villig lar seg integrere i en kollektiv, aktualisert interaksjon.
Forholdsmessig massebestemmende og muligens engenvektsproposjonalt kan det antas at dynamikken er predestinert relativt til den disponible distanse. Det er ikke alt som passerer uten å etterlate visse fornemmelser av å stå overfor massens akkumulerte indifferens og en viss blamert forskyvningsvegring som kanskje skyldes en overoppheting av kretsløpfrekvensen.
Det blir opp til de posthume instanser å avgjøre i hvilken grad det skal tas hensyn til utfallet. Jeg kan ikke annet enn å la meg henrive av virkningenes seier over årsaken, overflatens og den rene objektforms seier over øyeblikkets skjørhet.
Hendelsene får derfor fritt implodere i sin tidsforskyvende eksistens så lenge det overhodet er forsvarlig. Det er en urokkelig beslutning som jeg ikke under noen omstendighet kan fraskrive meg ansvar for. Det nytter ikke alltid å legge seg flat og si at man ikke kjenner seg igjen i visse karikerte beskrivelser. Slike spilleregler, som innenfor de merkantile miljøer synes å være fullt ut akseptert som uttrykk for en gjennomgripende kultur, har innenfor denne grenseoverskridende tematikk, overhodet ingen relevans. Man tar det til etterretning, eller ikke.
Jeg forstår at med en viss vilje til å omdisponere relasjonene mellom elementene, fra en fiksert fokusering etter sentralperspektiviske prinsipper til en variabel og mer tolerant metode, vil det åpnes for en simultanfasettert betraktningshorisont.
Når jeg innser denne muligheten, er det som et slør blir trukket vekk. Deretter gjennomleves første sekvens av en rekke implisitte faser som skal vise seg å være avgjørende for hele det resterende forløp. Det er flere forhold som nå må klargjøres før eksperimentet kan fortsette.
Først og fremst er det påtvingende nødvendig å definere det området hvor hendelsene finner sted. Jeg kan si det slik, at arealet eksisterer virtuelt på flere plan, om enn ikke i hver sin illuminerte utstrekning. Det er neppe å mystifisere om jeg sier at første etappe består i å fremkalle en imaginær og illimitert sone som ikke uten videre kan formateres innenfor våre relative begrepers dimensjoner, men eventuelt må betraktes som en fluktuell konkretisering uten fattbar substans.
Under visse omskiftelige omstendigheter vil man kunne oppleve sonen som klart taktil. En ubestemmelig materie som ikke er manuabel, men allikevel sansbar som fysisk masse.
Ved riktig fokusering er det også mulig å observere en viss bevegelse i den vektløse massen, oscillasjoner som forøvrig ikke er forårsaket av termiske svingninger, eller andre endringer i de atmosfæriske forhold. Gjennom lengre observasjon med nøyaktig kryssende duplofokusering, noe som forsterker dimensjonaliteten, kan det noteres korte intervaller som opptrer regelmessig og som pulserer, ikke bare omkring objektene, men også river dem med i en tilsvarende rytme. Jeg tenker at dette fenomen er et resultat av mine egne pulsslag som forsterkes og påvirker retina.
Etter en stund blir jeg i stand til å utvide avstanden mellom hvert slag, og i det frigjorte tidsrommet får jeg anledning til å gjøre de nødvendige målinger og kan konstatere, med en viss triumf, at mine forutanelser er korrekte. Det viser seg at svingningene forplantes, i og gjennom materien, så vel som i den omsluttende atmosfære, helt uten skille. En slik oppdagelse gjør meg varm og ivrig. Nå er tydeligvis en barriere gjennombrutt. Nå ser jeg uante muligheter ligge mellom objekt og subjekt. I denne fasen kan jeg ikke ane hvor disse eksperimenter vil føre hen, skjønt mine tidligere erfaringer med optiske fenomener ble ført såpass langt at jeg kunne gjenta hendelsene, gang på gang med samme resultat. Det kunne eksempelvis være en gjennomsiktig kube som dreiet mot en hvit bakgrunn, og som hvert øye oppfattet som dreiende i hver sin retning, simultant. Dette representerte et typisk gjennombrudd på den tid.
Når man har erfart noe grunnleggende, så vet man det!
Jeg er nå sikker på at en ny sone er fast etablert, uten de banale skillelinjer som vanligvis karakteriserer alle fluktuelle forbindelser på primærplanet.
Forutsetningen for at erfaringen skal kunne videreutvikles, er at friksjonen gradvis opphører. Det oppstår til sist en situasjon hvor det må tas en definitiv avgjørelse.
Skal jeg fortsette, eller skal eksperimentet avsluttes uten å være fullbyrdet?
Jeg vet godt at hva som nå blir avdekket, uansett kun representerer de isolerte mellomstadier i en uendelig rekke av formelle oppdagelser innenfor temaet.
Det er ingen grunn til at jeg, i denne fasen skal binde meg til å utforske de første sektorer videre. Jeg anser det for rimelig at min oppgave blir å eksaminere terrenget i sin helhet. Siden kan jeg ta for meg de enkelte, og gå så dypt som mulig inn i hver av dem. Den særegne oscillasjon som jeg først har observert og bekreftet, viser seg å ikke bare være begrenset til det feltet som er innenfor visjonsorganets hovedsektor. Jeg bestemmer derfor straks å benytte en multifasettert metode, hvor det visuelle feltet riktignok er delt opp i et utall sektorer som hver for seg kan fokuseres i forskjellig dybde, men som allikevel til sammen vil utgjøre en fullstendig representasjon.
Det er ingen grunn til å ta generell misvisning og vanlige perspektivforskyvninger i betraktning som virkelighetsfordreiende elementer i dette tilfellet hvor forskningen er på et så elementært stadium.
Når jeg nå fokuserer ut av den første sektor, og lar det visuelle feltet snevres inn mot den mest potente attraksjon, får jeg enda en stor overraskelse. Jeg hadde registrert og konservert den tidligere nevnte oscillasjon, og beholdt den som underliggende faktor i alle de senere observasjoner, hvoretter jeg gikk inn og konsentrerte en sektorfasett mot den mest aktive, pigmentpregnante lokalitet. De miniskyle, kinetiske transformasjoner hadde pågått under hele forløpet, parallelt med det ekspanderende tidsspenn, men på ingen måte rektolineært. Alle baner føyde seg etter den ikke lovstridige regel om massenes tiltrekningskraft, selv om avviket i bevegelsene knapt var registrerbart!
De svingninger som fremdeles er aktive i retrospektiv forstand, kan sanses som retardert manifestasjon. Man kan benevne det en “tids-loop”, uten derved å ville definere ad hoc. Det bemerkelsesverdige er imidlertid at transmittalsynapsens “mentale” temperatur og konsistens, synes å ha undergått en forandring i form av en tiltagende molekylær tetthet. Det oppstår en laminær kompresjon mellom to ladete horisontalplan i den seksjon som er innbefattet i den tilsvarende prismale sektor. Det er i første rekke her jeg blir grepet av en prenatal undring*.
I fortetningens kubiskreduserte aksjonsareal ser jeg tiltagende tendenser til akselererende dynamikk. Enda justert innfokusering avslører til og med svingninger i baner omkring punkter, som selv beveger seg i varierende hastigheter i alle retninger. (Den enkleste sammenlikning vil være de uforutsigbare strømninger som oppstår i en kolbe vann under alternerende oppvarming og avkjøling.)
Jeg kan gå enda lenger ved å gjøre fokuseringen pentagonal.
Det vil si at jeg tilnærmer meg fra fem sider simultant og oppnår således en kvasiholografisk gjengivelse som blir spaltet i et utall spektralfasetter. Dette muliggjør observasjoner av de enkelte fotoner som derved synes å innordne seg det førnevnte, retarderte tidsperspektiv.
*(Hva er så en Prenatal undring? Se nederst.)
På dette stadium må jeg tilstå at min bevissthet ikke lenger er bundet til sin metafysiske egenmasse, og tilsvarende befinner den seg også i en tidløs tilstand. Jeg er fullstendig klar over at de partikler som alltid har gjennomstrømmet molekylansamlingene nå har nådd frem til de fluktuerende impulsutvekslingers kjernefelter. Ved en velmotivert anstrengelse kan jeg føre vekselvirkningene mot et erkjennelseslag hvor det egomentale felt oppløses i myriader av fragmenter, som hver for seg avspeiler hverandre i en strøm hvor sammenhengen forblir ubrutt. Jeg innser at det er på tide å introdusere stabilitet som variabel faktor. Fokus blir derfor dirigert i to konoide retninger og det blir maktpåliggende å koordinere en dualsynkron interaksjon mellom de to oscillerende felter som tidligere var blitt observert og registrert som synonyme.
Det er ingen kontroversiell motsetning i forholdet, selv om det kan noteres en viss tendens til lateralt avvik, eller degenerering, særlig innenfor det området hvor man kunne forvente en tiltagende grad av spontan krystallisering fra en meningsladet, formell orden, mot en entropisk tilstand som imidlertid aldri kan rekke frem til en anerkjent totalitet. Man kan høyst betrakte denne streben som en slags materielengsel, eller også som en sporadisk partikkeldrift mot en yndet, samspillende molekylær koeksistens. I denne fasen gjelder det å holde klart for seg, og atskille de vagt kongruerende vekselvirkningene som kan forekomme mellom de fluktuerende elementer i en kritisk situasjon. Man må for all del ikke forhindre at elektroner utveksler fotoner for deretter å gå fra hverandre, selv om det uventet skulle skje i regressiv tid.
Etter denne insiterende og aksjonsrike del av prosjektets realisasjon, kan det konstateres at de to felter med tilhørende variabler, uten overgang vil finne frem til en synkron kontinuitet. Dette skulle med høy grad av sannsynlighet vise at bevisstheten ikke opererer i konvergerende samsvar med den relative tid, hverken som begrep, eller som doktrine. Den sansningen som føres videre etter å ha blitt sensurert av det a priori-bestemte erfaringslaget, er beviselig forsinket i forhold til stimulanshendelsen. Persepsjonen er hemmet av tidligere retorisk innflytelse. Det neste felt som må undersøkes nøye, skal senere vise seg å handle om elementenes innbyrdes forhold, både hva gjelder sublimert egenmaterie og individuell ekspansjonsdrift.
En sammenlikning vil være nødvendig. Hvert element, tatt for seg, inntar en posisjon og besetter tilsynelatende et definert område i en makrotilstand som er engyldig akseptabel og målbar, påviselig selv uten kalibrerte instrumenter. Ved inntrengen i den nanovirkelighet som åpenbares under manipulert prokreasjon i formalsyklusen, vil det fremkomme maniable nyanser som viser seg å være forårsaket av en prematur interaksjon, meget lik den som tidligere er beskrevet. Den pregnante forskjellen blir imidlertid iøynefallende i det øyeblikk rotasjonen opphører. Hele systemet er basert på det at en bestemt formel for lysbrytning gjennom transparent materie, spontant kollapser og ikke kan reetableres med mindre man starter fra primærstadiet. Enhver tilstrebet transformasjon av den unitære linje i et slikt ekspansjonsforhold, kan etterprøves ved en mangfoldiggjøring av den såkalte “bluezone”. Den samme effekt vil forekomme hver gang det tillates at enkeltfotoner interfererer med materien, hvis forholdene ligger slik til rette at tidsforskyvning ikke forhindres.
Den videre prosedyre krever en spesiell form for investigasjon, i og med at det er de fremtidige retningsbestemmelsene som vil avgjøre utfallet. Markørene blir utsatt for stor påkjenning, og det er opp til den reseptive delen av det intervenerende system å opprettholde et minimum av stabilitet under de pågående registreringer. Det står og faller med nøyaktigheten i persepsjonen og tolkningen av de innkommende impulser. Relasjonen som etableres mellom fokalpunkt og fotonenes refleksvinkel er avgjørende. Det må også legges vekt på hver enkelt dels posisjon og opprettholdelsen av denne under målingene. Forbeholdene er således mange og varierte. Andre relevante premisser er evidente og skal ikke nevnes her. Distanserevurderingene som nå følger, er totalt avhengig av volum og hastighet i den apparatur som benyttes. Her fins det gode alternativer som hver for seg gir likeverdige utslag. I det øyeblikk målingene starter, er det ingen mulighet for avbrekk.
Prosessen vil fortløpende produsere resultatrekker som sirkulerer innenfor systemet, fra den ene reflektoren til den andre i baner med nøyaktig samme omløpshastighet. Oppmerksomheten skjerpes idet de første tegn til spontane mønsterdannelser forekommer. Kryssfokusering i pentagonalformasjon er virkelighetsforsterkende og de fotoner som kommer inn i de tre fremste sektorene, vil reflekteres i flerfoldige dimensjoner og i like mange tidsspalter. Det visuelle mangfold vil åpenbares som ledd i en fraktal kjede som pulserer i alle retninger, fremover og bakover i dimensjoner og tid. Observasjonene vil avdekke lag på lag av projeksjoner i alle retninger. Det er vesentlig at man ikke henger seg opp i den multifasetterte koloritt i disse ultramentale visjoner. Bevisstheten må holde seg til den initiale intensjon og progressere uforbeholdent. Hva som observeres blir registrert i mange lag og vil bli konservert i komprimert form i krystallmønstrene som dannes etter hvert som informasjonen tilføres. Da har detaljene passert alle kontrollorganer og sensorsluser uten friksjon, slik at registreringen kan betraktes som total.
Ved å gå inn i de nyopprettede strukturer, hvor polariseringen er mindre sektorfokusert, kan det bli aktuelt å fremskynde neste fase. Den er delt inn i femtisyv seksjoner, eller strata, hvor partiklene får fusjonere symmetrisk med den nøytraliserte leptonfraksjon i de fjorten øverste lag. Materien som dannes på dette stadium, er ikke identisk med busonfragmentet i sin spinnfunksjon. Snarere tvert imot! Det er her den progresserende deformasjon av hyperstrukturen setter inn og foregriper perpendikulærvinklingen som er uavhengig av den formaterte ytelse. Det nærmeste man nå kan komme en derivert løsning, er ved repetitive gjennomslag i forkant av termostasen som inntreffer ved en forsterket amplifikasjon av frekvensrytmen. Dette er ikke noe som skjer av seg selv.
Alt avhenger nå av posisjonsutvelgelsen i forhold til elementenes innbyrdes vinkling og belysning. Det skal tas med i beregningene at elementene reflekterer adaptert pigment fra atmosfæren, der hvor denne er utsatt for varierende stråling. Det skal også registreres i den pågående progresjon, hvorvidt de områder som påvirkes av stråling i det utvidete forløp, vil implodere etter forutsetningene, eller om man vil observere en viss grad av stimulert elevasjon. De stoffer som blir implantert i materien, risikerer å gi en negativ reaksjon. Det er i så fall vesentlig at denne tendensen blir styrt inn i en akseptabel bane. Overgangen til en revurdert eksistens vil foregå på en måte som kan aksepteres av alle de involverte instanser. Det være seg i forhold til de proporsjonale perspektiver, så vel som de bilaterale. I fortsettelsen vil kun det erfarte refereres, de rent empiriske premissene vil ikke overskrides på noe punkt.
Den absolutte objektivitet kan garanteres til minste detalj, selv om det i det foregående kan innvendes at den mentale påvirkning har gjort seg gjeldende, i både registrering og resultat. Det kan derfor tas for gitt at avstanden mellom objekt og subjekt er annulert og at de respektivt har opphørt å eksistere slik at det persiperte og den persiperende del utgjør et samlet hele. Allikevel kan man ikke si at det blir som å spille sjakk med seg selv, fordi selvet og spillet allerede er aneantert gjennom den nivravske metode. Metoden går i korthet ut på å omdirigere premissene fra det rektolineære til det pluralistisk, megastrukturerte projeksjonssystem, via en transmuterende funksjon hvor den persiperte kinetikk opprettholdes som peremptorisk resultat med korrelert gyldighet.
1) Den forvandling som finner sted innenfor dette system, vil ikke kunne føres bakover i tid.
2) Alle observasjoner vil foregå i en progresjon parallelt med materiens transformasjon.
3) Eksperimentet er underlagt en ugjenkallelig metamorfose, hvor resultatet er uforutsigbart.
4) Erfaringsmessig blir det unnlatt å gi noen garantier for varigheten av strukturopprettholdelsen.
5) Konservering er ikke inkludert i premissene.
6) Konseptet innebærer en utvikling som uvilkårlig vil lede frem til absolutt entropi, hvoretter det presumptivt vil inntreffe en repetisjon av syklusen i sin totalitet.
7) Forestillingen om en permanent og komplett oppløsning av alle mønstre og strukturer, blir ansett som en ostentativ idealisering.
* Prenatal undring
av lat. pre natal, før fødsel-
p. u. forekommer som en mental rørelse in utero. Det gjeldende individ in spe er i sin tilstand under påvirkning utelukkende av stimuli som ikke har passert genitorisk sensur og er derfor mottaker av puristiske impulser gjennom opphavets puls, pust, vanlige kroppsfunksjoner og fonone fragmenter som måtte trenge gjennom de gitte sperringer. Preindividet vil sannsynligvis undre seg over alt som manifesterer seg, og adaptere fenomenene som deler av seg selv, uten å kunne gjøre rede for hva som skjer. Derav begrepet prenatal undring.
